Utsjöbanken Princesa Alice er et legendarisk og mytisk dykkested som ligger en lang lang båttur fra øyene Pico og Faial. Det er når vannet er ettersommervarmt at djevelrokkene (mobula-strålene) samles til sin årlige sommersamling der ute. Mange tror det er en slags paringsdans.
Vi pakket og orienterte alt kvelden før avreise og la i vei ved daggry i finfint forhold til mobula vaskebjørnenes hjem. Det var en lang dag på havet. Dykkestedet, som også kalles Princess Alice, kan sammenlignes med toppen av et undervannsfjell, som strekker seg fra 1000 meters dyp og opp til ca 30 meter fra havoverflaten.
Umiddelbar jackpot!
Knapt et vindpust og allerede på vei ned langs tauet svømte store mobula stråler (Mobula tarapacana) forbi oss som en flokk kolossale fugler. Et minne for livet.
Noen gikk dypere med Martijn og møtte enorme rokker nærmere bunnen. Det tok ikke lang tid før vi alle var samlet på tauet. Spiny makrell, liten tunfisk og barracuda tok svinger mens vi hang rundt og ventet på flere manta. Mot slutten av dykket gikk en megaflokk på over 30 stråler forbi ved flere anledninger og det var ikke uten litt feststemning på båten etter dykket. Jøss!
Det andre dykket var fint, men det hadde vanskelig for å matche handlingen til det første dykket. Igjen reiste et par imponerende rokker fra bunnen, pelagiske stimer dukket opp og en haug med grå skyvefisk hang med oss en stund. Vi fikk flere mobulakåper høflig innom og så på oss på linjen. Et par dager tidligere hadde en dykkergruppe sett en hvalhai her ute så vi speidet intensivt, men en busslignende hai med hvite prikker dukket ikke opp denne gangen. Mange lurer på hvorfor kjempemobulene er så nysgjerrige på oss dykkere. De passerer ofte på nært hold, sjekker oss ut og svømmer noen ganger uten nåde rett gjennom dykkernes utåndingsbobler.
Hvalsafari og delfinsnorkling
En av dagene gikk vi «all in» på pattedyrfronten. Det var en magisk morgen hvor vi så spermhval. Den første hunnen var vennlig, så da Michael, skipperen vår, skrudde av motorene, kom hun bare nærmere og nærmere til det føltes som om hun nesten kunne velte båten. Det skranglet ganske godt med kamerautløserne. Vi så flere forskjellige hvaler etter det, og hele morgenen med hvalsafari endte med at to spermhvaler dykket samtidig og vinket til oss med halefinnene.
På ettermiddagen la vi avgårde i våtdrakter og med undervannskameraer for delfinsnorkling. CW Azores jobber med profesjonelle speidere som er stasjonert på øya og rapporterer til oss på båten hva som foregår. Det var en belg med delfiner langt mot sør, det var alt. Vi satset på det og det ble et langt løp og først der var flokken sjenert og de ville ikke holde tritt med oss til tross for flere forsøk. Så vi var nær ved å gi opp og trekke oss tilbake da en enslig delfin dukket opp som den gamle mannen i boksen.
Vi hoppet i og plutselig ble delfinen byttet ut. Den svømte med oss, den hoppet rundt oss, kom tilbake, dykket under oss igjen og hoppet igjen. Og slik fortsatte det. Vi kom til og med på båten og så begynte det på nytt. Michael, den mest erfarne skipperen på øya, ristet bare på hodet. Det hadde han aldri sett før. Vi skjønte alle den dagen at vi er på den «episke» Azorene.
Så bra at vi kom oss unna
Det er alltid mye annet som skjer på disse turene. Jeg, Magnus, pleier å arrangere ekstra dykkeaktiviteter og det samme gjorde andre medreisende. Vi gjorde nattdykk, vi dykket i havnen, vi gjorde et "episk" svartvannsdykk langt der ute, noen klatret opp på vulkanen, andre syklet, folk leide biler og oppdaget både Faial og Pico. Stemningen var god og det var trist å reise hjem. Når det føles slik, har det vært veldig bra.
Jeg vil benytte anledningen til å takke Dania, Martijn og Michael, og hele teamet på CW Azores med båtførere og alt. De gir alltid det lille ekstra og prøver å få oss til å kose oss og være aktive. Mest av alt vil jeg takke gruppen som var der. En fullstendig, fullstendig uimotståelig samling av enkeltpersoner, dyktige dykkere som alle var sultne på det lille ekstra.
Foto: Magnus Lundgren
